Selja – salix caprea

Det dei gjorde, handgjort var det.
Dåmen av naturi bar det.
Galt det fagert fløyteljod,
då var seljegreini god.

Olav Aukrust

• 

Buggeland sier om korgfletting i Vang på Hedmark: «I hovedsak var det større korger til bruk i uthus og utomhus. På gardene trengte de mange høymeiser. Det var høge korger som de bar høy i fra løe til fjøs. Om høsten bar de halm inn på låven fra treskemaskinen. Andre meiser brukte de til poteter eller kålblad og annet organisk materiale, og fikk denslags ligge lenge, ble det en hard påkjenning på meisene. De hadde en relativt kort brukstid….
Materiale fant meisefletteren i grannelaget, i bygda. Før i tida vokste det opp lauvkjerr i kanten av åkrer og enger og langs skigardene. (……..)
De brukte helst selje eller vier til å skjære flis eller meisremmer av. Om de kunne finne hegg eller hassel, var det også bra.
Viktigste redskap var tollekniven. Med den delte meisebinderen tenene etter midten, og deretter åpnet han en sprekk og kunne så flekke av flisa eller remene, ei etter ei. For å få meisremene jamtjukke måtte han skave av dem her og der.»
Det som her er referert viser at selja har vore brukt som emne til korgfletting både i Trøndelag, på Vestlandet og på Austlandet. Selja har vore brukt som emne både til korger av mange ulike typar og storleikar og til korgmøblar.
Seljerenningar høver godt til korgfletting fordi dei er seige og er lette å bøya.

Frå boka Selja i Norsk natur og tradisjon av Knut Nedkvitne